Livet blir ikke alltid som man tror.
Men burde man da miste troen på seg selv fordi man ikke klarer å gjennomføre noe man har bestemt seg for?
Jeg har bestemt meg for å forflytte meg til en større leilighet. Innser at når man er voksen bør man ha skapplass nok til alle klær, spisebord man kan dekke på pent og å kunne krysse av `pen utsikt´ på lista føles merkelig tilfredsstillende...
Jeg ser frem mot lysere tider med candle light dinners, servering av desserter jeg ikke kan uttale navnet på og en dør som kan lukkes til soverommet. Men idet jeg leker med disse herlige tankene og lukker døra til mitt nåværende bad i denne lille leiligheta som jeg har vært bosatt i, i nesten fire år, smekker noe meg hardt i trynet...
Jeg skulle ikke flytte ut herfra før jeg hadde kjæreste. Og eventuelt inn i en leilighet med han. Nødvendigvis da med en glitrende stein på ringfingeren.
Burde angsten kommer å ta meg nå?
All planlegging av møblering og interiør av det nye bostedet har gjort at denne tanken er blitt plassert på en bortgjemt plass i hodet. Sier det noe om meg? Min reminder-ring som befinner seg på pekefingeren får bytte plass til ringfingeren, just to try and see if it fits. Lenge siden en enkel gullring har vært på den fingeren gitt. Er det slik hånden burde se ut i en alder av 27? Og hvem er det i tilfelle som sier at den burde det?
Der kommer den... Angsten.
Og det liker jeg.
Nå er den der jeg vil ha den.
Flytter ringen tilbake på pekefingeren hvor den hører hjemme, as a reminder, og puster ut igjen.
Skyver døren hardt opp igjen fra badet så det smeller i veggen og kommer på:
Cut the crap! I live alone, I can take a dump with an open door if I want to!
 |
| HAH!! |
